På kryss og tvers over hele vårt land går det ”kraftlinjegater”. En stor del av disse går gjennom skogsmark. Disse kraftgater har et ryddebelte av svært variabel bredde. Regelverket i dag tilsier at ryddebeltet skal være 3 meter + x antall meter alt etter spenningsnivå. Mange av dagens kraftgater fyller ikke disse vilkårene.
Dette i sammenheng med svært mye vindfall over strøførende ledninger, som igjen medfører strømbrudd, har medført at Direktoratet for Brann- og El-tilsynet har gitt nettverkseierne pålegg om å foreta rydding av kraftgatene, og med trussel om dagbøter hvis forholdene ikke er i orden. Dette pålegg er gitt til nettverkseierene, men dagens nettverkseiere er ikke nødvendigvis de som satte opp ledningen første gang. Nettverkselskaper og E-verk skifter stadig eiere, og dagens eiere har ofte ikke oversikt over hvilke avtaler som er inngått m.h.t. bredden av kraftgater.
Dette bør grunneierne være spesielt oppmerksom på. Grunneierene bør samtidig væreoppmerksom på forskjellen mellom å utvide eksisterende ryddebelte og begrepet ”sikringshogst”.
Sikringshogst er et nødtiltak, og skal derfor kun skje sporadisk og kun ut fra en konkret vurdering.
Nettselskaper har, på grunn av tidspress og på grunn av erstatningsreglene, ofte kalt ordinær rydding for sikringshogst. Dette er ulovlig og en klar feiltolking av regelverket. Dette bør i enkelte tilfeller anmeldes.
Hvis et nettselskap foretar rydding utenfor det avtalte ryddebelte og kaller dette sikringshogst, bør man reagere relativt raskt – gjerne til den lokale skogeierforening, som vil forfølge dette.
Erstatningen for sikringshogst gies den en ren slakteverdi av det virke som fjernes.
I de fleste tilfeller er det ikke tale om sikringshogst men en ren utvidelse av ryddebeltet. Da er forutsetningen den at nettselskapet må inngå en ny avtale med grunneier. Man må da først få avklart hva som tidligere er avtalt m.h.t. ryddebredde, og derefter må man forhandle seg frem til en avtale om erstatning for utvidelsen av ryddebeltet. Norges Skogeierforbund og Bondelaget har i sammarbeid med Energibedriftenes Landsforbund utarbeidet en norm ( i 1995) for hva en slik avtale bør innholde. Avtaler bør som hovedregel basere seg på denne norm.
En slik avtale bør bl.a innholde erstatningsbestemmelser. Det gies erstatning for 1) Grunnverdi av båndlagt areal, 2) venteverdi på ungskog 3) slakteverdi (hvis ikke grunneier selv hugger tømmeret – da skal man ha en godtgjørelse for dette) og 4) ulempeserstatning på gjenværende eiendom (kantskade, kostnader med endring av driftplan osv).
En avtale bør også inneholde punkter som hvordan tømmer skal behandles, frister for rydding, utdrift over tredjemanns grunn, klar avgrensning av selve ryddebelte, definisjon av sikringshogst og varslingsregler ved både sikringshogst og rydding. I de fleste tilfeller vil det være behov for bistand. I startfasen vil både skogeierforeningen og/eller bondelaget kunne bistå med f.eks organisering og fremstøt mot nettselskapet, eventuelt samordning for videre bistand.
I svært mange tilfeller vil det være behov for teknisk bistand, fra f.eks Arealkonsult, Prevista eller andre som driver med skogtaksering. Videre vil det ofte være behov for juridisk bistand med kontraktsforhandlingene. Som hovedregel vil både teknisk og jurdisk bistand bli dekket opp av nettselskapene.
Det viktigste for grunneierne er å være oppvakt m.h.t. forskjellen mellom sikringshogst og utvidelse av ryddebelte, da juridiske og erstatningsmessige forhold er svært forskjellig.
Ivar Chr. Andersskog
Advokatfirmaet Nidaros DA
