Konstateringstidspunktet ved yrkessykdommer er et stadig tilbakevendende stridstema i forsikringssaker. Dette fordi konstateringstidspunktet er avgjørende for mange forhold i en forsikringssak, blant annet hvilket forsikringsselskap som er ansvarlig og om saken er foreldet.
Yrkesskadeforsikringsloven (YFL) sier i § 5 at en yrkessykdom anses konstatert på det første tidspunktet
Bestemmelsen gir store rom for tolking og de ulike alternativene utelukker ikke hverandre.
Det er viktig å gjøre oppmerksom på at en yrkessykdom ikke må ha gått ut over arbeidet, for eksempel med sykmelding eller uførhet, før den anses for å være konstatert. Det er også viktig å understreke at konstateringstidspunktet vil være tidspunktet når flere frister begynner å løpe.
YFL ble av Stortinget bygget opp på en bestemt måte for å gi forsikringskundene et utvidet vern. Dette fremgår blant annet -av lovens § 11, hvor bevisbyrden snus mot forsikringsselskapene og i favør av forsikringskundene.
Reglene om konstateringstidspunktet må også ses i lys av dette, hvor lovgiver har gitt forsikringskundene flere alternativ å falle tilbake på. Problemet er imidlertid at dette også gir motparten, forsikringsselskapene, mulighet til å velge mellom flere alternativ. Forsikringsselskapenes valg av alternativ gjøres også i utstrakt grad for å finne en begrunnelse for å avslå kundens krav om erstatning.
Et eksempel for å belyse dette er følgende: En forsikringskunde oppsøkte i 1982 sin lege på grunn av diffuse plager. Legen stilte ingen diagnose og plagene forsvant etter en tid. I 1999 kom plagene tilbake, i en annen form, og legen kunne nå med sikkerhet diagnostisere dette som en yrkessykdom. Legen sa samtidig at de diffuse plagene i 1982 kunne være en reaksjon på kjemikaliepåvirkingen, som senere førte til yrkessykdomsdiagnosen. Sykdommen ble så umiddelbart meldt til forsikringsselskapet.
Kravet fra forsikringskunden ble imidlertid avslått med den begrunnelsen at sykdommen måtte anses for å være konstatert i 1982. Dette var tidspunktet da han første gang oppsøkte legen. Følgen av å bruke 1982 som konstateringstidspunkt, ville bli at forsikringskunden ikke fikk erstatning, da ordningen med yrkesskadeforsikring først kom med YFL i 1989. Dette standpunktet valgte forsikringsselskapet, selv om plagene i 1982 var diffuse og ikke de samme som i 1999. Det ble heller ikke tatt hensyn til at legen i 1982 ikke kunne stille noen sikker diagnose.
Forsikringskunden hevdet at diagnose- eller meldetidspunktet i 1999 måtte bli konstateringstidspunktet, da dette var første gang man med noenlunde sikkerhet kunne si at det dreide seg om en yrkessykdom og således første gang han hadde en oppfordring om å foreta seg noe.
Eksempelet viser at forsikringsselskapene ofte velger det alternativet som passer, selv om det finnes klare holdepunkter for at et annet tidspunkt er riktig. Vi som jobber som advokater for klienter med yrkessykdommer, har sett at dette har ført til en økning i antall klager og rettssaker hvor det har vært uenighet om konstateringstidspunktet.
Utfallet av disse klagene har svært ofte vært at forsikringskunden har fått medhold. Det viser at forsikringskundene ikke bør godta et avslag fra forsikringsselskapene uten å få dette vurdert, enten gjennom en klage eller på forhånd av en advokat.
Så lenge lovens bestemmelser åpner for tolkning, kan den som er påført en yrkessykdom ikke legge til grunn at forsikringsselskapene foretar en objektiv tolkning eller lar tvil komme forsikringskunden til gode.
Advokat i Advokatfirmaet Nidaros DA
Hasse Benberg
