Spørsmålet om andel av kostnader knyttet til vedlikehold og oppgradering av private veier, og spørsmålet om hvem som har rettigheter og hvilke rettigheter man har, skaper ofte debatt og konflikt mellom rettighetshaverne til private veier. Spørsmålet er ofte hvor mye den enkelte rettighetshaver skal betale av de årlige kostnader som belastes veien. Skal alle brukerne av veien betale like mye, eller skal det differensieres mellom ulike bruk? Skal for eksempel en hytte eier betale like mye som grunneieren i området? Hvem har ansvaret for at veien til enhver tid er i god stand? Andre spørsmål som ofte reiser seg, er om noen av brukerne av veien har mer omfattende rettigheter enn andre, og hvordan dette i så fall påvirker fordelingen av kostnadene?
Hvorfor oppstår disse spørsmålene? Disse spørsmålene oppstår som en følge av det ikke er klarhet omkring den enkeltes rettigheter. Ofte oppstår spørsmålene når det har gått noen år etter at veien ble etablert, og da det er tid for å iverksette tiltak på veien ut over ordinært vedlikehold. På dette tidspunktet oppstår det da ofte en tvist som må avklares rettslig. Det bør imidlertid være et mål å unngå en rettslig behandling. Noen ganger er dette imidlertid uunngåelig, men man kan unngå mange konflikter ved at man samtidig med at man etablerer veien også etablerer en veiforening.
Når man etablerer en veiforening med tilhørende vedtekter, unngår man senere spørsmål om hvilken rettighet man har og hvilke forpliktelser dette innebærer. Vedtektene for veiforeningen vil blant annet gi en beskrivelse av veien, altså hvilken strekning som defineres under veiforeningen. Videre vil vedtektene regulere formålet med veien, for eksempel at den skal tjene både som atkomstveg for hyttene i området og som skogsbilveg for tilgrensede landbrukseiendommer. Vedtektene for veiforeningen vil også regulere hvem som kan tegne medlemskap i veiforeningen og hvilken type medlemskap som kan tegnes.
I forbindelse med opprettelsen av veiforeningen må man ta stilling til om det er naturlig at alle rettighetshaverne av veien har samme rettigheter og forpliktelser til veien, eller om det er naturlig å differensiere rettighetens omfang og forpliktelser ut i fra type eiendom. Det vil kanskje være naturlig at de som eier grunnen hvor veien etableres er de som har styringsrett over veien, men at for eksempel hytte eiere og andre brukere, kun får en rett til å benytte veien mot en årlig avgift. En slik modell innebærer i realiteten et A og B medlemskap i veiforeningen. Et A medlemskap vil innebære at man har medbestemmelsesrett over veien, men at man samtidig også da har ansvaret for veien både med hensyn til økonomi og at den fremstår i tråd med det formål veien skal tjene til.
Dersom konflikten først har oppstått med hensyn til fordeling av kostnader ved vedlikehold og ansvar for veien, er det ofte vaskelig å etablere en veiforening med et A og B medlemskap som er skissert ovenfor. Bakgrunnen for dette er at de som kun har en rettighet til veien også vil ha medbestemmelsesrett i veien. Dette kan i og for seg være fornuftig. Men dersom det er flere rettighetshavere enn grunneiere, vil grunneierne havne i mindretall og dermed miste sin styringsrett over egen vei. Dett er vel noe de færreste grunneiere ønsker seg.
Når spørsmålet om etablering av veiforening er brakt inn for jordskifteretten, har vi de siste årene erfart at jordskifteretten har gått bort i fra differensiert medlemskap. Vi har nylig eksempel fra jordskifteretten på en sak hvor tre grunneiere som opprinnelig hadde etablerte veien havnet i midretall i forhold til de andre rettighetshaverne til veien. Resultatet var med andre ord at de tre grunneierne som opprinnelig eide veien og som hadde etablert veien, mistet styringsretten over egen vei.
Et B medlemskap innebærer en mer begrenset rett til veien. Som B medlem har man en rett til å benytte veien til et bestemt formål mot å betale en årlig avgift.
Ved å differensiere mellom A og B medlemskap sikrer man at de som var ment å skulle ha kontroll over veien også i fremtiden vil ha kontroll over bruken på veien.
Mitt råd til dere som grunneiere, er at ved etablering av nye private veier, som for eksempel i et utbyggingsområde eller i forbindelse med etablering av skogsbilveger, etabler et veiforening med tilhørende vedtekter. Da unngår man senere diskusjoner om medlemskap, type rettighet og hvilke forpliktelser den enkelte har.
Advokatfirmaet Nidaros DA
Solveig Moen
Advokat
