I en pressemelding den 22. oktober i fjor fra Landbruksdepartementet ved Lars Sponheim var overskriften ”Fortsatt boplikt, endret praktisering”.
Bakgrunnen for denne pressemeldingen var spørsmål stilt blant annet fra Stortingets næringskomite om konsekvensene av bopliktsreglene i Norge etter EF-domstolens avgjørelse i den såkalte ”Ospelt-dommen”.
Problemstillingen for EF-domstolen i ”Ospelt-dommen” var om EU-traktatens regler om fri bevegelse av kapital, var til hinder for å avslå en søknad om konsesjon med den begrunnelse som Østerrike hadde gitt i saken. Faktum var at Margarethe Ospelt, som var eier av en landbrukseiendom i Østerrike, ønsket å overføre eiendommen til en stiftelse. Stiftelsen var blitt nektet konsesjon etter de nasjonale regler i Østerrike, da stiftelsen ikke selv skulle oppfylle bo og driveplikten. EF-domstolen fant at EF-traktaten ikke er til hinder for nasjonale regler om forhåndskonsesjon og bo- og driveplikt, men at reglene ikke må praktiseres slik at konsesjon konsekvent avslås i tilfelle der den nye eieren ikke selv driver, eller har til hensikt å drive landbruk på eiendommen. Særlig viktig er det at EF-domstolen spesielt pekte på at de nasjonale hensyn som bo- og drivepliktsreglene søker å ivareta, burde kunne ivaretas med mindre inngripende midler enn nektelse av konsesjon eller et pålegg om konsesjon mv.
Norge er gjennom EØS-avtalen og EØS-loven bundet av den tolkning som EF-domstolen foretar av regler i EF-retten som er identiske med EØS-retten. På denne måten kan man noe forenklet si at også Norge må følge de avgjørelser EF-domstolen kommer til, selv om vi ikke er medlemmer av EU. På denne bakgrunn fant Landbruksdepartementet det nødvendig å gi en uttalelse om sin vurdering av forholdet mellom de norske regler om boplikt og konklusjonen i ”Ospelt-dommen”.
Konklusjonen til Lars Sponheim og Landbruksdepartementet var at dommen ikke er til hinder for å videreføre reglene om bo- og driveplikt, men at praksis må endres slik at det nå skal legges større vekt på en individuell vurdering av nødvendigheten av å opprettholde lovens utgangspunkt om en personlig boplikt, eller om fritak skal gis. Denne forståelsen og tolkningen fremgår også av Rundskriv M-2/2004 fra Landbruksdepartementet.
I Norge oppstår reglene og bo- og driveplikt i to situasjoner; for det første ved ordinære erverv av landbrukseiendommer hvor bo- og driveplikt blant annet er et vilkår for konsesjon. Og for det andre i situasjoner hvor nære slektninger erverver konsesjonsfritt på vilkår av at de oppfyller bo- og driveplikten. Ervervet kan skje enten ved odelsløsning, ved ordinært salg, ved gave eller ved arv.
Reglene om adgangen til å søke fritak fra boplikten er ikke blitt endret. Det er fortsatt adgang til å søke fritak fra boplikten, enten for en periode eller for alltid. Det er kommunen som har fått delegert myndighet til å avgjøre slike søknader. Og klager over kommunens vedtak går i første omgang til Fylkeslandbruksstyret. En ny endring av praksis, presentert i det ovenfornevnte Rundksriv av M-2/2004, er at Landbruksdepartementet nå gir færre føringer enn tidligere for den skjønnsutøvelse kommunene skal foreta ved fritaks-søknader. Det overlates altså nå i større grad til kommunenes såkalte ”frie skjønn” om fritak skal gis. Ingen har rett til å få innvilget fritak, men odelslovens § 27 a nevner hvilke hensyn som skal tillegges ”særlig vekt” og hvilke som skal tillegges vekt, men oppregningen er ikke uttømmende. Ved søknader om fritak fra boplikten tillegges særlig erververs tilknytning til eiendommen vekt, videre eiers livssituasjon, eiendommens bruksstørrelse og avkastningsevne og husforholdene. Videre vil kommunen legge vekt på ønsket om å styrke eller opprettholde bosettingen i området eiendommen ligger.
Fra 8. desember i fjor ble det kommunenes oppgave å avgjøre om bo- og driveplikten oppfylles av den enkelte, og å beslutte hva som skal gjøres i misligholdsituasjoner, for eksempel pålegge eieren å søke konsesjon innen en nærmere angitt frist.
Et slikt pålegg kan lett virke urimelig, for eksempel i de tilfelle der familiegården drives godt av eieren, men hvor eieren selv, for eksempel av hensyn til familiesituasjonen, ikke kan bosette seg permanent på eiendommen. Selv om kommunene har fått større frihet i sin skjønnutøvelse, har ”Ospelt-dommen” medført en innskrenkelse i kommunenes avgjørelsesfrihet. For fremtiden vil det altså kreves en mer individuell vurdering av søknadene, og en vurdering av nødvendigheten av pålegget om boplikt i de enkelte tilfelle vil stå sentralt. Det kan også tenkes at det i fremtiden må stilles strengere krav til begrunnelsene i avslagvedtak.
ADVOKATFIRMAET NIDAROS DA
Magnhild Børsting Røe
advokatfullmektig
